Helt kanon utsikt. Fra kanonstillingen på Vardeåsen og Gullbekkåsen var og er det fenomenal utsikt, noe som helt på begynnelsen av 1900-tallet var sterkt medvirkende til at stedet ble valgt for bestykning med langrekkende kanonskyts. I dag står bare fundamentene gjen.
Kongsvinger Befæstninger, hvorunder indgaar Fæstningen Kongsvinger, samt Forterne Vardeaas og Guldbækaas het det da kronprins Gustav ved kongelig resolusjon 16. februar 1903 formelt godkjente navn og stedsvalg.
6. festningsartilleribataljon overtok anleggene 15. juli 1903. Hovedvåpen for kanonfortene på Vardeåsen og Gullbekkåsen var to 12 centimeters Schneider-Canet hurtigskytende tårnkaoner på hvert av fortene. De var montert på digre dreieskiver slik at de kunne skyte horisonten rundt med ikke m indre enn 10 kilometers rekkevidde. Dermed kunne man med god margin dekke bybrua, jernbanen og alle veiene rundt Kongsvinger med god margin. Det ble beregnet avstand til flere strategiske punkter i terrenget, slik at man hadde referanser ved ildgivning. På grunn av problemer med å finne et område man kunne øvelsesskyte uten fare for folk eller fe, ble det faktisk ikke løsnet et skarpt skudd fra de store kanonene før nyttårsaften 1912. Øvelsesskarpskyting i egentlig forstand kom først i august 1913, mot noen myrer under Steinbitberget nord-øst for kanonstillingene.
Siste skarpskyting med tungt artilleri skjedde i 1926. Kanonene ble montert ned vinteren 1939-1940.
Bildet er tatt på Gullbekkfortet i 1928. Navn på personene er ikke oppgitt, men mannen med uniformslue er antakelig Øystein Kyllo, som var teknisk sersjant ved Kongsvinger festning. Bildet er lånt ut fra et av hans fotoalbumer. Damen til høyre var kan hende hans gjest.
(Kilder: Glåmdalens arkiv, Per-Øivind Skarphol, samt Per Erik Rastads bok Kongsvinger festnings historie, bind 3).